Nyhetsbrevet besøker henne på Vinderen, Oslos beste vestkant. Der bor hun i en vertikaldelt tomannsbolig i det som en gang var Rolf Stenersens villa (før han fikk bygget det berømte funkishuset). Vi har møttes sist i 1998 under Washington-konferansen om tilbakeføring av verdier som ble ranet av nazistene, der hun deltok i den norske delegasjonen.  

Konferansen svarte ikke til forventningene hennes. Reisel sier at hun var opptatt av overgrepsperspektivet og prinsippene som lå til grunn for den norske restitusjonsordningen. I 1997 støttet regjeringen innstillingen fra mindretallet i Skarpnesutvalget som utredet saken. Det besto av Reisel og Bjarte Bruland. Nå har hun skrevet boka Hvor ble det av alt sammen? (2021). Nyhetsbrevet ba henne fortelle hvordan hun ser på norsk medskyld for utryddelsen av nær halvparten av jødene som bodde i Norge da krigen kom og ranet av dem alle.  

Beslagsskjemaet

Reisel dukker raskt ned i arkivet og kommer tilbake med et skjema hun mener slår beina under antakelsene om at politiet som hentet jødiske menn en måned før deportasjonene startet, ikke visste hva de var med på:  

– Så er det dette dokumentet her, som jeg syns er veldig interessant. Den 26. oktober 42 arresteres alle menn mellom 15 og 65 år. Det man ikke samtidig forteller er hvor tett den økonomiske likvidasjonen fulgte. Loven om konfiskasjon kom samme dag, og de som kom og arresterte mannen din, sønnene dine og kanskje pappa, hadde med seg dette dokumentet på tre sider. 

Kopien hun viser til, forteller hva som skal beslaglegges under aksjonen: fast eiendom, løsøre, smykker, pengesedler, lomme- og armbåndsur, adresse til forretninger, kjøretøy og alt annet som inngår i en families livsopphold og minner. På side to av tre står det øverst: «Nøkler. Disse beslaglegges straks. Merkes tydelig.». Til slutt må den gjenværende, oftest ektefellen, signere på sin daglige meldeplikt hos politiet. 

– Den fysiske koblingen mellom dette dokumentet og arrestasjonene vises sjelden på samme tid. Man sier bare at de kom, og så tok de alle tingene. Men dette var så gjennomtenkt. Og så sier man at de som kom og arresterte, altså lensmenn og norsk politi, ikke ante hva de gjorde. Her kom de og hadde dette dokumentet med seg. De visste nøyaktig hva de drev med. 

– Adolf Eichmann opprettet aldri en egen konto for tillintetgjørelsen. Han laget en konto i Berlin som het Sonderkonto W. Inn i den kontoen gikk ranet av jødiske verdier fra hele Europa. På samme måte som Primo Levi forteller om hvordan jødene ble tvunget til å være sine egne bødler i likfabrikkene, ble de også tvunget til å finansiere sin egen undergang. Jødiske midler finansierte «den endelige løsningen». Gull, sølv og smykker gikk ikke inn i statskassen, men til Wehrmacht og videre til Berlin. Så ble verdiene vasket i nøytrale banker, i Sveits, Portugal etc. og gjenoppsto som sweitserfranc. 

– Hvordan har du opplevd å være jøde i Norge? 

– Nå skal jeg ta deg inn på innsiden et øyeblikk. Shoah befordret for manges vedkommende skam. Katastrofen var forbundet med fornedrelse. Og holdningene hadde ikke endret seg veldig etter krigen. Beredskapen i forhold til skam var dermed veldig present da jeg var barn og vokste opp. Det var dessuten som å leve i en slags dobbel virkelighet. På utsiden av min inngangsdør jublet alle for freden. Der hadde det gode vunnet over det onde. Inne hos oss var det omvendt, for der drev folk og overlevde fra dag til dag, der var det som om det onde hadde seiret over det gode. Å vokse opp som jødisk barn etter krigen var for meg å stå i denne doble virkeligheten. 

– Så kom etableringen av staten Israel. Og plutselig var det noe man kunne være stolt av. Hele Norge, inklusive Trygve Lie, klappet i hendene. Da oppsto en slags ny legitimitet rundt det å være jøde. Og sånn var det frem til 1967- 68. Den pausen var veldig god i oppvekstårene mine. 

Reisel beskriver hvordan reaksjonene på seksdagerskrigen demonstrerte at sympatien med jødene kanskje ikke stakk så dypt. 

– Jeg hørte til på venstrefløyen i min lille studentkrets på samfunnsvitenskapelig fakultet på Blindern. Satt på lesesalen og på Frederikke og hadde det fint. Plutselig ble alt stille i rommet når jeg kom inn. Det var så fiendtlig at jeg sluttet å gå på lesesalen, leste bare hjemme. Jeg opphørte brått å være et individ og ble i stedet en representant for en gruppe over natten. Og den gruppen skulle man ta avstand fra. Jeg var blitt ansvarlig for Israels politikk. Fra å være en naturlig del av flokken, ble jeg utfrosset nærmest over natta. 

– Foreldrene mine pleide å si at da deres foreldre vokste opp i Litauen, sa mine oldeforeldre at «du må ikke stole på de andre». Det samme er blitt sagt i generasjoner, og alle har hatt rett. Da jeg vokste opp, sa mine det samme til meg. Jeg svarte at vi hadde hatt Shoah, nå var ting helt annerledes. 

– Men så ble det min tur til å si det samme til meg selv: Det er fortsatt sant at du ikke må eller kan ikke stole på ”de andre”. Gjensidighet og tillit er helt kontekstuelt, det fluktuerer.