Gjennombrudd for museet

Tekst: Helge Øgrim

Artikkel publisert i Jødisk Museums venneforenings Vennebrev nr. 2 2023

Jødisk Museum i Oslo ligger godt an til å overta hele bygningen der museet nå holder til i første etasje og kjelleren.

Det gir store muligheter til å tilbake­føre bakgårdsbygningen i Calmeyers gate 15 B, der den gamle synagogen til Den Israelitiske Menighed (DIM) holdt til fra 1921 til 1942, til eksteriøret og interiøret som gjorde at den i sin tid ble omtalt som «et arkitektonisk mesterverk». Synagogen var det religiøse samlings­stedet for fattige innvandrere fra Øst-Europa.

Etter nazistenes okkupasjon, deportasjonene og massedrapet på norske jøder, har Det Mosaiske Trossamfunns (DMT) synagoge i Bergstien på St. Hanshaugen vært byens eneste. Men før krigen hadde Oslo to synagoger.

Menigheten i Calmeyers gate oppsto da en gruppe brøt ut av DMT i 1917 og raskt startet arbeidet for å etablere sitt eget gudshus. Noen av utbryterne hadde også vært sentrale i dannelsen av Det Mosaiske Trossamfunn i 1892 og begge menigheter må betegnes som ortodokse, den nyeste kanskje i størst grad. 

Det har trolig sammenheng med at mange medlemmer kom fra fattige shtetler i øst fra 1880-tallet, mens DMT i større grad hadde røtter blant næringsdrivende som kom til Norge etter opphevelsen av «jødeforbudet» i 1851.

Den nye menigheten kjøpte alt i 1918 en bygård i Calmeyergaten (slik det da ble skrevet) 15 med åtte leiligheter for å kunne bygge synagoge i bakgården. Grunnsteinen ble lagt ned to år senere, men kjøpet var i stor grad finansiert med lån som snart skulle vise seg å bli en tung økonomisk byrde.

De første årene etter innvielsen i 1921 var likevel «arbeiderjødenes» synagoge den mest aktive i hovedstaden, skriver museets fagleder Mats Tangestuen i artikkelen Synagogen som levde i 21 år:

«Til forskjell fra den større menigheten i Bergstien hadde menigheten i Calmeyergaten hele tiden egen rabbiner, kantor, lærer samt et skolelokale … På 1920-tallet hadde man eget guttekor, og synagogen var åpen hver dag. Det var altså et atskillig høyere aktivitetsnivå her, trass i et langt lavere medlemstall enn i søstermenigheten.»

Da de to menighetene ble slått sammen i 1939 og DMT overtok gjelden, men forpliktet seg samtidig til å holde den minste synagogen åpen. Påtrykk fra deres to ungdomsforeninger var noe av bakgrunnen. Men det viktigste var nok at trange økonomiske tider på 30-tallet gjorde det svært vanskelig å betjene lånene, menigheten på østkanten lå stadig på etterskudd med avdragene. Tiendet fra medlemmene ga lavere inntekt da lønningene sank og mange gikk ledige. Alt i 1934 reiste rabbineren tilbake til Litauen, han fikk ikke lenger lønn.

Fra sammenslåingen til høsten 1942 og deportasjonene, ble den yngste synagogen brukt om vinteren siden den var enklere å varme opp.

Etter krigen var Bergstien i best stand, halve menigheten var myrdet, og den ble igjen den samlede menighetens syna­goge. Calmeyers gate 15 B ble etter hvert leid ut til ulike formål til DMT s olgte eiendommen, som inkluderte bygården fra 1890 mot gata, i 1981. Bakgården huset veterinær, fabrikk, kurdisk kultursenter, koransenter og saunaklubb fram til Jødisk museum leide store deler av 1. etasje fra 2005 og utvidet med kjelleren fire år senere.

Nå åpner det seg endelig en mulighet for å tilbakeføre den historisk viktige bygningen til mye av fortidens prakt. (se artikkel skrevet av museets direktør). Gleden over gjennombruddet var sterkt merkbar da vi besøkte museet i begynnelsen av november, selv om endelig kjøpekontrakt og nye gjennomganger av restaureringsplanene gjenstår.

Det første og viktigste, forteller de ansatte, blir ganske sikkert å fjerne taket som i sin tid ble installert over hovedrommet i første etasje. En nokså smal trapp sirkler seg helt opp til loftsetasjen, mens dette gulvet lenge har blokkert den store takhøyden over den gamle syna­gogens hoved­rom, der opptil 200 av menighetens menn var samlet til bønn. Og det skjuler helt kvinne­galleriet over, der det en gang var 100 plasser.

Når galleriet tilbakeføres, åpner det samtidig flere muligheter for å finne og restaurere dekorasjoner under malingslag i 2. etasje. Da blir Jødisk museum i Oslo for alvor den historisk viktige bygningen byen, de mange besøkende og det jødiske samfunnet fortjener. 


Informasjonen over bygger i hovedsak på Mats Tangestuens artikkel i boka Det jødiske året – alt til sin tid (2011), utgitt av Jødisk Museum i Oslo. Gjengitt med forfatterens tillatelse.