– Hvilke beveggrunner hadde nordmennene som deltok i utsendelsen av jødene i 1942-43?

– Jeg tror det var sammensatt og at flere forhold spilte inn når så mange bidro til innhentingen av jødene. Drosjesjåførene og de NSB-ansatte fikk i oppdrag å frakte jøder til Oslo og til Vippetangen. At så få protesterte eller stilte spørsmål ved oppdraget, de fikk fra sine overordnede kan skyldes at de oppfattet det som en jobb som mange andre. Men de må ha forstått at det var helt spesielt og at disse menneskene naturligvis ikke var vanlige passasjerer.

– Hvor mange av dem som syntes at det var naturlig at disse fangene måtte fraktes fordi de var jøder og at de måtte sendes av gårde, er det ikke lett å svare på. Hovedansvaret her ligger på de som organiserte drosjene, på ledelsen av NSB som ikke var nazifisert og på politiet som beordret drosjene.

– Etter alt å dømme må antijødiske holdninger også ha spilt inn når så mange NSB-ansatte og drosjesjåfører deltok i dette. En slik studie ble aldri gjort etter krigen og ingen stilte dem som hadde vært med på dette noen spørsmål til tross for at de bidro til folkemordet. Når det gjelder politiet er saken mer alvorlig – de fraktet ikke bare jødene til Vippetangen, men anholdt jødene i deres egne hjem og arresterte dem før de ble fraktet til kaia. Mange oppførte seg brutalt og brukte makt. Om de var antisemitter eller ikke er ikke det viktigste – men arrestasjonene var en antisemittisk handling som bidro til folkemordet.

– Hvilken viktig forskning mener du gjenstår om norsk antisemittisme?

– Med min nye bok Mørke år. Norge og jødene på 1930-tallet har jeg etter min mening bidratt til å dokumentere at norsk offentlighet var langt mer antijødisk på 1930-tallet enn mange har trodd. Men her er det mer å hente.

– At den tyske okkupasjonsmakten var antisemittisk er godt kjent, men det er vel fortsatt mer en bør og kan forske på når det gjelder byråkratiet og samfunnsinstitusjoner som ble drevet videre under krigen både i byene og i landkommuner i alle deler av landet. Spørsmålet vi vel ikke har noe svar på er i hvor stor grad okkupantene klarte å gjøre norsk byråkrati og offentlighet til en antijødisk kraft. I hvilken grad prøvde de det, og lyktes eller mislyktes de?