Det høres utrolig, men det er faktisk ikke helt usannsynlig; i det minste den sicilianske varianten. Noe som gjorde meg nysgjerrig. Jeg hadde ikke forbundet Sicilia med noe jødisk; det var heller andre kulturer og «organisasjoner» jeg frem til nylig forbandt med denne øya. Men et besøk i Taormina på forsommeren i år førte til lesning av øyas jødiske historie. Den viste seg å være rik og spennende.

 

De første jødene som ankom Sicilia, bosatte seg sannsynligvis som handelsmenn i Syracuse sørøst på øya i løpet av de siste århundrene av antikken. Romerne brakte deretter noen jøder til Sicilia som slaver eller dårlig betalte tjenere, selv om det ser ut til at de ikke var mange. De første betydelige jødiske samfunnene på Sicilia oppsto som følge av ødeleggelsen Tempelet i Jerusalem i år 70 da jødene ble fordrevet og spredt over store deler av det romerske riket.

 

Tidligste referanse til det jødiske samfunnet på Sicilia finner vi fra pave Gregor den stores tid (ca. 540–604). Da hadde de både en synagoge og et sykehus med hage i Syracuse.

Den bysantinske perioden, 6. til 9. århundre, var en relativt god periode for jødene på Sicilia, og den jødiske befolkningen økte markant. De var først og fremst engasjert i jordbruk, handel og håndverk. Situasjonen deres svingte, som for jøder i andre land, mellom gode perioder og perioder med forfølgelse og tvangs­omvendelser. I år 831 falt Sicilia i hendene til de muslimske araberne. De var i lengre perioder tolerante overfor jødene, men ikke alltid. 

 

I 1072 erobret normannerne, ledet av Roger I, Sicilia. På ny gikk de jødiske samfunnene inn i en æra med relativ fred. De nøt enkelte privi­legier, og deres bidrag innen medisin, vitenskap og handel ble anerkjent. Under det normanniske styret ble Sicilia en kulturell smeltedigel, og jødene spilte en viktig rolle i øyas økonomiske og intellektuelle liv.

Mye av vår kunnskap om jødene der i det tolvte århundre, kommer fra spanjolen Benjamin av Tudela. Han nevner i sin berømte reisedagbok eksistensen av jødiske samfunn i byene Palermo og Messina og anslo at det i 1170 var rundt 200 jødiske familier i Messina. 

  

Situasjonen ble igjen forverret med ankomsten av Hohenstaufen-dynastiet fra 1194. På tross av det bidro jødene fortsatt godt til den lokale økonomien, men økende antisemittisme førte til restriksjoner, høyere skatter og tvungen segregering i avgrensede områder.

 

Etter 1210 ble forholdene verre på grunn av korsfarernes inntog. Det førte til at Fredrik II av det tysk-romerske riket (1194 -1250) måtte beskytte jødene mot for­følgelsene fra korsfarerne og mot religiøse trusler. Han tillot dem å praktisere forskjellige fag, spesielt innen silkeforedling. De fikk imidlertid ikke lov til å praktisere medisin eller delta i styresettet. Kongen ansatte jøder ved hoffet for å oversette greske og arabiske verk, og beskyttet jøder mot religiøse trusler.

 

De fleste jødene bodde etter hvert i avgrensede jødiske kvartaler kalt giudeccas, ofte lokalisert nær sentrum av byene ved markeder og handelsruter. De var involvert i en rekke yrker som medisin, håndverk, handel, utlån av penger og jordbruk. Til tross for perioder med forfølgelse,

 opprettholdt jødene på Sicilia sin distinkte religiøse og kulturelle identitet frem til tvangsutvisningen i 1492. 

Det aragonske kongehus fra nordøstre Spania erobret Sicilia i 1282, og forholdene for jødene ble mye dårligere. Systematisk forfølgelse startet på 1300-tallet. I 1310 vedtok kongen av Sicilia, Frederick II av Aragon, en diskriminerende politikk som påla jødene å merke klærne og butikkene med det “røde hjulet”. Jøder ble også forbudt ethvert forhold til katolikker. 

I 1392 ble jøder beordret til å bo i avgrensede områder, og det brøt ut alvorlige forfølgelser i Monte San Giuliano (nå Erice), Catania og 

Syracuse, hvor mange jøder ble drept. 

I Marsala ble jøder tvunget til å delta i gudstjenestene i julen og på St. Stefansdagen, og ble deretter fulgt hjem av mobben og steinet på veien. I 1447 ble 360 jøder massakrert i Modica og rundt 500 i Noto. Vold­skjeden fortsatte, til tross for spor­adiske forsøk fra lokale herskere på å beskytte dem. 

 

Forfølgelsen kulminerte med at jødene ble utvist fra Sicilia etter et dekret signert av kong Ferdinand av Aragon og dronning Isabella av Castilla 31. mars 1492. På den tiden bodde det et sted mellom 25- og 37 000 jøder i 52 forskjellige samfunn på øya. 

Den 9. juni ble jøder forbudt å reise ut i hemmelighet, å selge eiendelene sine eller skjule eiendom. Den 18. juni ble de nektet å bære våpen og verdisakene deres ble taksert av kongelige embetsmenn på vegne av staten, pakket i esker og gitt til velstående katolikker. 13. august kom ordren om å være klar til å forlate landet. De fordrevne fikk bare ta med ett helt klesplagg, en madrass, et teppe av ull eller serge, et par brukte laken og litt proviant, foruten tre tari – en liten sølvmynt – i reisepenger. 

All annen jødisk eiendom ble konfiskert av kronen. Etter utallige appeller ble avreisedatoen først utsatt til 18. desember, og senere, etter en betaling på 5000 gulden, til 12. januar 1493. Avreisen skjedde 31. desember 1492. De fleste reiste til nærliggende regioner som Nord-Afrika, Sør-Italia og Det Ottomanske riket. Flere av jødene som dro til steder som Roma, Ancona, Venezia og Malta, tok etternavn som Palermo eller Messina etter sine fødebyer.

 

En del av dem som var tvunget ut, fant beskyttelse under Ferdinand I av Napoli. Da han døde i 1494, invaderte Karl VIII av Frankrike byen. På samme tid brøt det ut en alvorlig sykdom, kjent som “fransk flue”, i regionen. Ansvaret for utbruddet ble lagt på jødene, som ble drevet ut av kongeriket Napoli. De søkte deretter tilflukt i osmansk territorium, og bosatte seg hovedsakelig i Konstanti­nopel, Damaskus, Saloniki og Kairo. 

Den spanske inkvisisjonen hadde frem til utvisningen ikke vært i stand til å forfølge Sicilias jøder, men nå ble de rundt 9000 gjenværende pålagt å konvertere. Inkvisisjonen kunne straffeforfølge enhver jødisk konvertitt som den mente ikke praktiserte den katolske troen, eller som opprettholdt enkelte jødiske riter. 

Straffen omfattet fengsel, fangenskap som bysseslaver, konfiskering av eiendom og i noen tilfeller henrettelse ved offentlig brenning. Opptegnelser indikerer at i perioden 1511-1515 ble 81 konverterte brent på bålet mens 40 andre fikk hodet på stake.

 

I dåps- og ekteskapsattester fra sicilianske kirker nær tidligere jødiske samfunn finner vi en rekke familier som hadde etternavn som de Simone (sønn av Simon), Siino (Sion) og Mosé (Moses), eller Nero og Porpura for fargene på stoffene de farget, og dåpsnavn som Isacco, Beniamino, Abramo, Iasué og Davide, som på den tiden var sjeldne blant sicilianske kristne. Dette indikerte klart at de stammet fra konverterte.

 

Den 3. februar 1740 utstedte den napoli­tanske kongen Karl III – hyllet som en opplysningskonge – en proklamasjon med 37 paragrafer. Jødene ble invitert til å returnere til Sicilia. Noen få kom, men da det føltes utrygt, dro mange snart tilbake til Tyrkia.

 

Rabbiner Di Mauro, som ble født på Sicilia og er etterkommer etter en konvertert familie, hadde emigrert til USA, men returnerte til Sicilia i 2007 og gjenopprettet jødisk liv der. I 2008 åpnet han en liten synagoge der i ruinene fra et kapell som trolig var bygget over en tidligere synagoge. Gudstjenester holdes ukentlig på sabbaten og på de høyhellige dagene.  

I dag er det få fysiske spor av det en gang så blomstrende jødiske samfunnene på Sicilia, selv om innflytelsen satte merker i øyas historie og kultur. Ett er den gamle gravlunden nær den opprinnelige havnen i Syracuse. Etter utvisningen av jødene ble den forlatt. I det følgende århundret ble det bygget festningsverk ved havnen, og havet oversvømte gravene. Det var først på 1960-tallet at de ble funnet på bunnen. Tid og vann hadde erodert markeringene som nå er lite lesbare. Noen av gravsteinene finnes på Bellomo-museet. 

Sicilias jøder ser ut til å ha fore­trukket mat som liknet den arabiske. Mangelen på middelalderske sicilianske oppskrifter med svinekjøtt kan gjenspeile de muslimske og jødiske forskriftene. Det eksisterer også en populær (men uprøvd) teori om at den italienske retten nå kjent som pizza ble oppfunnet av jøder på Sicilia eller rundt Napoli og lignet sfincione som i dag er toppet med tomater, løk og ansjos, men ikke med kjøtt (tomaten var ukjent i Italia i middelalderen).

  

På øya Ortigia, som utgjør det historiske sentrum av Syracuse, oppdaget de på 1980-tallet under renoveringen av et hotell en storslått mikve, et jødisk rituelt bad. Den antas å stamme fra den bysantinske perioden, rundt 600-tallet, selv om noen antyder at den kan være enda eldre. 

Badet er et av de eldste og mest betydningsfulle eksemplene på jødisk

 religiøs arkitektur i Europa. Dens eldgamle design og bemerkelses­verdige bevaringstilstand gjør den til et unikt arkeologisk funn som gir et sjeldent innblikk i jødisk liv på middelalderens Sicilia.

 

I dag ligger den omtrent 18 meter under bakkenivået til Hotel Alla Giudecca i det som en gang var det jødiske kvarteret. Dybden stemmer overens med at en mikve bygges nær naturlige vannkilder, i dette tilfellet ved å tappe inn i grunnvannet under byen. 

En rekke steintrinn som fører ned til fem sammenkoblede bassenger. Disse er hugget direkte inn i kalksteinen, en vanlig teknikk for å sikre tilgang til naturlig, rennende vann, avgjørende for rituell renhet i henhold til jødisk lov. Veggene er laget av glatt stein, og trinnene som fører inn til bassengene er bygd for langsom nedstigning.

 

Mikveen bekrefter at det jødiske samfunnet i Syracuse var veletablert i tidlig middelalder. Badets sofistikerte design antyder at samfunnet hadde både ressursene og den religiøse infrastrukturen til å opprettholde sin kulturelle og religiøse praksis i samsvar med jødisk lov.

 

Badet er åpent for publikum og kan besøkes som en del av Hotel Alla Giudeccas omvisninger. Det gir et fascinerende innblikk i jødisk liv på Sicilia i middelalderen.