Fred Radenbach gjestet Jødisk Museum onsdag 30. oktober og presenterte sin nye bok «Nasjonal­idretter - en reise gjennom sport og politikk over fem kontinenter». For en traust nordmann som gjerne kan mene at skistafett hører hjemme overalt på kloden - skjønt det kan skorte med snø på fjellet - ble det tvingende nødvendig å rette blikket et godt stykke bortenfor vår egen skigard.

Sport som begrep innebærer dype kulturelle røtter, identitet, samhørighet og nasjonalfølelse. Jeg ble overrasket over hvor sterkt min norske forståelse av idretten skiller seg fra hvordan den tolkes i Kina, New Zealand, Brasil, Afghanistan og Israel. Radenbachs bok tegner et bilde som gjør det tvingende nødvendig å ta av seg nisselua og henge opp anorakken.

Forfatteren ble intervjuet av museets historiker Vidar Alne Paulsen, som hadde bitt seg merke i noen minne­verdige detaljer i boka. Radenbach er tidligere landslagsspiller i bordtennis for Norge, utdannet i London. Hans første jobb var profesjonell bortennis­spiller i Spania. 

Med dette utgangspunktet har han vært interessert i nasjonale særtrekk, nasjonalidretter, nasjonalisme og politikk. I Spania ble han kjent med en kinesisk bordtennisspiller, rangert som nr. 30 i hjemlandet, men god nok til å spille på hvilket landslag som helst. Av ham lærte Radenbach spansk for første gang, med kinesisk aksent.«Alle rundt meg syntes dette var veldig morsomt, og fortalte meg derfor ikke om det!». 

350 millioner kinesere følger med på bordtennis, som ble nasjonalidrett på 1950-tallet. I 1971 ville tilfeldigheter at to jødiske bordtennisspillere på det amerikanske landslaget, Glenn Cowan og Mihai “Mike” Lasku, bidro til at sporten ble løftet opp på diplomatisk nivå og igjen til at Folkerepublikken Kina ble en del av FN. 

Boken er underholdende, interessant og lettlest og til tider ganske morsom, fortalte Vidar Alne Paulsen, som viderebrakte en anekdote: 

«En tysk landslagsspiller, Jippe Peters, er i Kina på 1970-tallet. Der skal de konkurrere mot det kinesiske landslaget. Han bestemmer seg for å møte opp tidlig. Det er en spiller i lokalet allerede, og Peters utfordrer ham til kamp og vinner såvidt. - Imponerende, det klarte jeg akkurat, tenkte han. Så kommer det kinesiske landslaget inn i hallen. Det viser seg at tyskeren har slått vaktmesteren.»

Radenbach har undersøkt idretter i 16 land over fem kontinenter for å kartlegge idrettens plass i nasjonale fortellinger. Begreper som samhold og identitet, folkehelse og sports­vasking blir drøftet. Og øvelser som kan falle naturlige for ett land, men virker fremmede for et annet basert på ulike verdisett. 

Det er eksempelvis slik at et begrep som «kamp» ikke går hjem i alle land. En professor Radenbach intervjuet i Israel, sa at «en nasjonalidrett er det siste vi trenger». Rugby bidro til å bygge ned motsetninger i Sør-Afrika

 etter apartheid da landslagets jødiske nøkkelspiller Joel Stransky i 1995 scoret det avgjørende målet mot New Zealand i VM og ble symbol på Nelson Mandelas regnbuepolitikk.

Mens noen nordmenn spenner på seg skiene 17.mai og tar med seg ungene ut i frosne vinterlandskap, er falkoneri stort i Qatar, der falker «reiser på businessklasse». Sport og idrett er med andre ord fargelagt av ganske ulike følelser og identiteter, avhengig av hvor på kloden man vokser opp.