Jeg kjente Volo fra jeg var barn. Mine foreldre, Hans Fredrik (1900-71) og Elise Harbitz (1904- 88) var nære bekjente av ham; Volo og far var kolleger, de var begge kirurger. Fra barneårene opplevde jeg at min mor og far var personlig engasjert i og opptatt av jødenes sak og skjebne. Som venner snakket de om musikk, kunst og kultur. Volo var genuint glad i barn, og jeg ble tatt med i samværet med ham, fikk være med hjem i hans leilighet nederst i Munkedamsveien, og jeg husker ham svært godt. Han var til søndag middag hjemme hos oss på Nordre Sinsen (overlegebolig for kirurgisk overlege på Aker sykehus), og der møtte han også min kone Tine Bonnevie Harbitz (1940-) før vi giftet oss i 1962. I tillegg var min eldre bror, Hans Fredrik (jr.) gift med Eva, f. Koritzinsky (1936-2000), datter av Ephraim Wolf Koritzinsky (1883- 1943) og Elisabeth, f. Muller, og alle disse ble naturlig koblet med Volo. Alle kjente ham bare som ”Volo”. 

Fra det biografiske verket Norges Leger (1) kan man lese: 

”Volodarsky, Leon, 1894-1962, legevaktskirurg. Han var født i Odessa 26. desember 1894 og kom som flyktning til Norge under den første verdenskrig. Han ble student i 1920 og cand. med. juni 1926. Volodarsky var kandidat ved Krohgstøtten sykehus 4 måneder i 1927 og deretter fra 1. mai 1927 kandidat ved psykiatrisk avdeling, kirurgisk avdeling samt epidemiavdelingen ved Ullevål sykehus til 1. januar 1929. Deretter var han kandidat ved Telemark fylkessykehus i Skien til september 1929 og så assistentlege ved Innherred sykehus til 1935. Da ble han ansatt som assistentlege ved Ullevål sykehus, kirurgisk avdeling. Under den 2. verdenskrig måtte han forlate landet og gjorde tjeneste ved de norske tropper i England. I 1945 kom han tilbake og praktiserte i Oslo som spesialist i kirurgi. Han ble godkjent som sådan i 1936. I tiden september 1952 til desember 1953 var han assistentlege ved Ullevål sykehus patologisk-anatomisk laboratorium. Fra 1. januar 1954 virket han som legevaktskirurg ved Oslo komm. legevakt. Medlem av D.n.l.f. fra 1926. Ugift. Død 13. november 1962.” 

I en artikkel om ”Volo” – Dr. Leon Ellias Volodarsky i Nord-Trøndelag Historielags Årbok 2012 (2) beskrives bakgrunnen for at Volo under sin flukt endte opp i Norge. ”Høsten 1916 så han en kunngjøring i avisene om at russiske borgere nå hadde en sjanse til å vende tilbake til Russland. Båten til Petrograd gikk innom Oslo. Rykter om uroligheter i Russland gjorde at Volodarsky gikk i land i Norge, noe han aldri angret på.” Det fremgår også at Volodarsky var tilbake som kirurg ved Innherred sykehus i Levanger fra 1938 og 1945-46, og at hans kompetanse var høyt verdsatt. Ifølge opplysningene i historielagets årbok var Leon Volodarsky født i en liten by mellom Odessa og Nickolaiey (2). Han tilhørte en jødisk familie, og jeg mener å vite at han vokste opp i Odessa og at familien var diamanthandlere (3). Volo flyktet alene derfra som ganske ung før 1. verdenskrig, og kom først til Belgia der han slo seg ned for en tid. 

”Det var usikre arbeidsvilkår og streng kontroll med de unge som fikk jobbe som diamantslipere. Den som ble fristet til å holde unna en diamant ble gjenstand for både oppsigelse og straff. En dag manglet en miniatyr diamant ved kontrollen etter dagens arbeid hos Volo, og han ble anklaget for tyveri i og med at han ikke kunne gjøre rede for ”sin” diamant. Han var i ferd med å bli både oppsagt og straffet. Allerede neste morgen skjedde imidlertid det lykkelige, at diamanten kom til rette da han pusset nesen og heldigvis fant igjen ”den forsvunne diamant” i lommetørklet. Den lille harde diamanten hadde altså sprettet opp og inn i nesen hans, - oppriktige Volo ble trodd på forklaringen, og fikk heldigvis fortsette som diamantsliper i Antwerpen. Alene som han var i verden den gang.” 

Fra de biografiske data (1) fremgår at han ble student 1920.

Etter at han var kommet til Oslo i 1916 fant han en jobb til 12 kroner i uken ved Mustads fabrikker på Lysaker, og han begynte å lære seg norsk. Antonie Aniksdal i Den Norsk Israelmisjon ble en god støtte og hjelp for Volo i hans skolegang, og i løpet av ett år gjorde han seg ferdig med et pensum som var lagt opp for ham ved skolen på Hauges Minde. Deretter begynte han på ettermiddagskurs ved Ragna Nilsens skole og tok norsk artium, alt mens han gikk som telegrafbud om formiddagen (2). Videre tok han medisinsk embetseksamen i 1926, og jeg er kjent med at min far og Volo var venner fra årene da de begge var medisinerstudenter i Oslo. Som student var Volo ofte gjest i familien Harbitz’ hjem der, og de to ble altså kolleger som kirurger senere i livet. 

Oppriktige Volo, ja. Jeg husker ham som en nydelig og sart personlighet, beskjeden og omtenksom, et tidlig eldet ansikt. Enslig og sikkert ensom, rørende glad i barn. De årene jeg opplevde ham som barn etter 2. verdenskrig var han stadig på reise til fjerne strøk, kanskje i FN-oppdrag som lege, kanskje ved det norske feltlasarettet i Koreakrigen, kanskje ved det skandinaviske undervisningssykehuset i Seoul etter Koreakrigen. Kanskje var han rotløs helt siden han forlot sin familie og flyktet alene fra Russland som helt ung. Under sine reiser sendte han postkort til en ung filatelist i Oslo, påsatt lærerike frimerker fra Korea, India, Kina og USA. Jeg husker Volo var rørt til tårer når han fortalte fra Kina, ganske beskrivende for ham: 

”Under et FN-oppdrag (UNRRA – United Nations Relief and Rehabilitation Administration (2)) som lege i Kina i noen år fra 1946 hadde han sett og lært å kjenne en foreldreløs liten kinesisk pike, kanskje i et barnehjem. Han hadde knyttet seg til henne, og han ville gjerne ta henne til seg også for å redde henne. Da han skulle reise hjem til Norge ved oppdragets slutt fikk han henne med seg, men ikke lenger enn til grensen. Der ble han stanset med barnet, og der måtte han etterlate piken på den kinesiske siden. Selv slapp han ut og hjem, men han så aldri ”sitt eneste barn i livet” igjen.” 

Ifølge opplysningene i Norges Leger (1) gjorde Volo tjeneste ved de norske tropper i England under den 2. verdenskrig. Dette passer bra sammen med at vi støter på hans navn i forbindelse med norske troppers innsats sammen med russiske styrker under frigjøringen av Finnmark og tyskernes tilbaketrekning i 1944-45 (4). ”Det begynte å bli liv over Kirkenes nå. Et lite sykehus var opprettet i det midterste huset mellom russerne og marinen. Stakkars gode, ubehjelpelige Volodarski måtte være byggmester, kirurg og hotellvert. Det gikk bra. Alt går når det må gå!”. Og videre ”Kaptein Godø med en liten gruppe utrenede frivillige var blitt overrasket under sluttevakueringen. Under håpløse forhold hadde de tatt opp kampen, og de hadde mistet folk, men de fleste hadde klart seg. Godø ble lagt inn hos Volodarski for frost-sår.” (4). 

Volo var en fin kunstsamler, og i hans leilighet i Munkedamsveien i Oslo fantes frem til hans død en større privat samling av verdifulle malerier og andre kunstskatter. I 1960-årene forærte han et stort (435 x 103 cm) maleri av en internasjonalt anerkjent indisk modernist, Maqbool Fida Husain, til nevrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus ved sin venn, daværende avdelingsoverlege professor Kristian Kristiansen (3). Professor Kristiansen med sin avdeling hadde et internasjonalt ry og tiltrakk seg flere yngre nevrokirurger i utdannelse, blant disse indiske dr. Prakash Tandon (senere professor i New Delhi). I og med sitt nære vennskap med professor Kristiansen, og sin store gjestfrihet og internasjonalitet, ga Volo husrom til Prakash i leiligheten i Munkedamsveien i ett år under dennes opphold i Norge. Og da er det kanskje ikke tilfeldig at nettopp Prakash Tandon overtok eller arvet penger og gjenstander etter Volo (3). Jeg er også kjent med at Volo i årene før han døde, reiste alene til Russland (Sovjetsamveldet) til sin familie i (sannsynligvis) Odessa med kofferter fulle av klær, for så å returnere hjem til Oslo med tomme kofferter etter å ha avhendet gaven til sine (3). 

Fra Volos leilighet husker vi også hans verdifulle samling av oppstilte elefanter i elfenben. Etter min mor har min kone, Tine, blant annet en liten (den minste?) hvit elefant opprinnelig fra Volo. Den følger dette essay og overlates til Jødisk Museum, som et kjært minne om en stille, enslig og barnløs jødisk mann som ikke må bli glemt. Han er gravlagt på Helsfyr jødiske gravlund i Oslo. 

Referanser: 

1. Norges Leger; Bind 5. Red. Øivind Larsen. Den Norske Lægeforening, Oslo 1996. s. 578-79. 

2. Asbjørn D.K. Eklo: ”Volo”. Dr. Leon Ellias Volodarsky. Årbok 2012. Nord-Trøndelag Historielag. s. 217-20. 

3. Personlige opplysninger fra Kari Myhre, f. Kristiansen, datter av professor Kristian Kristiansen. Oslo 2015. 

4. Theodor Broch: Fjellene venter. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1946. s.321-23. Oslo, mars 2015

Thorstein Bache Harbitz