Lørdag 26. november er det 80 år siden Donau la ut fra Oslo havn med 529 arresterte jøder om bord. Skipene Monte Rosa (47 fanger), Gotenland (158) og Lappland (10) seilte sørover i samme uhyggelige oppdrag. 

Nyhetsbrevet har spurt to historikere hvordan de oppfatter bistanden nazistene fikk fra sivile, ikke-nazistiske nordmenn og hvilke sider ved Holocaust det trengs mer forskning om. Samtalene, via epost eller intervju, er forkortet og redigert.  

Mats Tangestuen er historiker og faglig leder ved museet. Han skrev sin masteroppgave om jødiske flyktninger i Sverige i 2004 og er kjent for sin deltakelse i den skarpe debatten om Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten?, der Tangestuen var medforfatter av en kritisk ‘motbok’.

– Tror du det det hadde noe å si for politiet at de dro ut for å arrestere jøder, og ikke «vanlige» nordmenn?

– At de som skulle arresteres var jøder, gjorde det oppdraget lettere for dem, mener du? Det tror jeg helt sikkert. Arrestasjonene ble jo ledet av det nazifiserte Statspolitiet med bistand fra NS-Hird og Germanske SS-Norge. Men det var også med mannskaper fra det ordinære politiet. Jødene var mennesker mange ikke identifiserer seg med i like stor grad. Det var sikkert veldig individuelt, men man trengte nok ikke være glødende antisemitt eller ha særlig fasttømrede fordommer en gang. Det spilte en rolle at jødene kunne identifiseres som «noen andre». 

– Det er vanskelig å lese historien med annet enn nåtidens briller? 

– Den kunnskapen vi nå har, blir nesten som en uoverstigelig mur mot fortiden. Det er veldig vanskelig å komme seg ned på den andre siden og vite hvordan den tilgjengelige informasjonen ble tolket. Det gjelder både vanlig politi, eksilmyndigheter, de som kunne vært hjelpere og jøder selv. Flukt som eneste riktige alternativ fremstår som krystallklart for oss i dag, men slik var det ikke for mange høsten 1942. 

– Kan den latente antisemittismen, som du har kalt det, ha bidratt til tausheten fra regjering eller hjemmefront i 1942? At de var redde for å tirre opp antisemittisme og tape oppslutning? 

– Her trenger vi mer forskning og flere kilder. Quislingregimets propaganda spilte på en påstått kobling mellom eksilregjeringen og jødene. Det kan ha spilt en rolle. Vi vet litt om anti-jødiske holdninger i eksilmiljøet i Sverige, men jeg tror ikke slike hensyn var avgjørende for at London-radio for eksempel ikke sendte tydelige varsel før arrestasjonene om at jøder måtte flykte og at folk flest måtte bistå dem i flukt.

 I debatten som fulgte Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? er det blitt anført at når vanlig norsk politi bisto Stapo høsten 1942 – i Oslo deltok både ordens- og kriminalpolitiet, i Bergen trafikkpolitiet og på landsbygda lensmennene – skjedde det samme under massearrestasjoner av lærere, studenter og offiserer. Også da ble de færreste varslet. 

– Føler du at pendelen har svingt for langt andre veien? Andre går lengre enn deg i gi nordmenn medskyld for folkemordet. 

– Jeg har brukt pendelbildet selv, men jeg tror det er en naturlig reaksjon etter relativ stillhet fra 1950- til 1980-tallet rundt nordmenns bidrag i forfølgelse og deportasjon. Det begynner imidlertid også å bli noen tiår siden offentligheten begynte å diskutere den norske deltakelsen. Noe av det vi ser nå tror jeg skyldes at enkelte ser seg nødt til å bråke litt ekstra når allerede åpne dører skal slås opp. I noen fremstillinger virker det som om det tyske sikkerhetspolitiets rolle skyves ut på sidelinjen. 

– Kritikken av Michelet var ikke først og fremst at hun pekte ut nye skyldige, men at vi må tilbake til 90-tallet for å finne en sakprosabok med så mye uetterrettelig kildebruk. Det er uheldig uansett, men spesielt uheldig når man skriver om Holocaust. Holocaustbenektelse er et eksisterende fenomen. Jeg mener det var viktig at vi som jobber med denne tematikken tok tak i Michelets kildebruk. I verste fall kunne dette ha blitt benyttet av andre som et «bevis» på at man må «jukse» for å skrive om Holocaust.