Hedret i utlandet, neglisjert i Norge

Tekst: Øyvind Bernatek

Artikkel publisert i Jødisk Museums venneforenings Vennebrev nr. 2 2022

Victor Goldschmidt, vår kanskje fremste naturvitenskapsmann, hedres i utlandet og behandles stemoderlig i Norge. Om det skyldtes personlighet, jantelov eller at han var jøde, kan det bare spekuleres i. Men det er grunn til å spørre om man ville behandlet en like fremragende vitenskapsmann med «norsk» familiebakgrunn på samme måte.

I forrige nummer skrev jeg om hans bakgrunn. I det innledende avsnittet sto det at da han svært overraskende ble tatt ut av køen av jøder som ventet på å måtte gå om bord i Donau for deretter å bli sendt til Auschwitz, var det etter inngripen fra universitetets ledelse. Professor emeritus Robert Marc Friedman kontaktet meg kort tid etter at nyhetsbrevet kom ut, og opplyser at det var Rittmester Ole Nielsen, midlertidig ansatt som mekaniker på Statens Råstofflaboratorium og med gode forbindelser inn i Statspolitiet, som besørget dette. Friedman arbeider med en større artikkel om Goldschmidt, bl.a. om den behandlingen han har fått i Norge.

Yngste med doktorgrad  
Victor Moritz var tretten år da han kom til Norge med sine foreldre og hadde det vesentligste av sin utdanning her. Han var meget begavet, og etter artium studerte han geologi og kjemi ved Universitetet i Oslo. Allerede i studietiden publiserte han flere vitenskapelige arbeider. 23 år gammel forsvarte han som den yngste i universitetets historie sin filosofiske doktorgrad om kontaktmetamorfosen i Kristianiafeltet. 

Arbeidet la grunnlaget for hans teorier om hvordan og under hvilke betingelser mineraler kan omdannes (metamorfose). Avhandlingen er et sentralt verk i norsk vitenskapshistorie. Han mottok «Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning». Kort tid etter ble han dosent samme sted. 

I 1914, etter forskningsopphold i Wien og München, ble Goldschmidt professor i geologi. Veilederen hans, Waldemar Christopher Brøgger, var redd han skulle forlate Norge og sørget for at Universitetet i Oslo fikk opprettet et Mineralogisk institutt som Goldschmidt skulle lede. Dårlig helse førte til at han etter hvert måtte redusere omfanget av feltstudier og i stedet konsentrere seg om laboratorievirksomhet. 

Råstoffdirektør 
Han var opptatt av å bruke sin forskning i norsk industris tjeneste. I 1917 ble han, takket være Brøggers innflytelse, utnevnt til direktør for det nyopprettede Statens Råstofflaboratorium. Der ble han ansvarlig for å finne løsninger for å gjøre norsk industri mindre avhengig av kostbare importerte råstoffer. 

Goldschmidt mente at forklaringen på de forskjellige bergarters egenskaper måtte ligge i ulike mineralers kjemiske oppbygging og egenskaper. Mens geologi før i stor grad hadde handlet om å kartlegge hvor de ulike mineralene fantes, tok Goldschmidt i bruk fysiske og kjemiske metoder og ga geologien et tverrfaglig preg. Han ansees som grunnleggeren av moderne geokjemilære; læren om hvordan de ulike grunnstoffene fordeler seg i jordskorpen og om de ulike mineralene har oppstått. Han formulerte det som nå betegnes som «Goldschmidts lover», en beskrivelse av sammenhengen mellom atomenes egenskaper og en krystalls hardhet, løselighetsegenskaper og smeltetemperatur, og han utarbeidet et eget geokjemisk klassifikasjonssystem for grunnstoffer. 

Møtte Einstein 
Geologen pleide omgang med en rekker internasjonale vitenskapsstørrelser og tilbragte tid med Albert Einstein på dennes eneste Norgesbesøk i 1920. Han var nå en ettertraktet forsker. En rekke europeiske læresteder forsøkte å lokke ham vekk fra Norge og de heller magre akademiske kår som rådet her. I 1924 forhandlet han om et professorat i München, men fikk avslag på søknaden fordi han var jøde. Richard Martin Willstätter, som hadde mottatt Nobel-prisen i kjemi i 1915, og som var jøde, sa fra seg sitt professorat i protest. 

I 1929 ble han ble utnevnt til ridder av St. Olavs orden. Til tross for at han fikk betydelige ressurser til sin forskning, flyttet han i 1929 til Göttingen Tyskland, et universitet helt i verdenstoppen, for å bygge opp og lede et nytt mineralogisk institutt. Slik det fremkommer i en artikkel i Forskning. no ønsket Goldschmidt trolig først og fremst «å komme vekk fra en akademisk kultur han opplevde som vanskelig og som motarbeidet ham. Han skrev til Brøgger at han ikke orket «…den atmosfære av smaalighet, misundelse, dumhet og ondskap blant kolleger, som her [i Norge] forgifter det videnskapelige liv. I en saadan atmosfære mister man haapet om at kunne udrette noget av betydning til gavn for videnskapen eller landet.» 

Årene i Göttingen var produktive og gode. Goldschmidt trivdes i dette store, dynamiske forskermiljøet. Ikke bare opplevde han at alt ble lagt til rette for ham faglig sett, han slapp også den sosiale ensomheten han hadde lidd under i Oslo. Dessverre ble det akademiske miljøet i Tyskland mer og mer forgiftet av nazister og deres stadig mer uttalte jødehat. 

Reddet på kaia 

Det var flere studentdemonstrasjoner og krav om at han måtte gå. I 1935 fikk han nok av trakasseringen av seg og jødiske kolleger. Sammen med sin far flyttet han tilbake til Oslo. Vitenskap var ikke lenger hevet over politikk, som han før hadde trodd. Han og faren hadde vært medlemmer av Göttingens jødiske menighet en stund, men de var ikke praktiserende, og familien hadde heller ikke hatt særlig kontakt med det jødiske miljøet i Oslo. Nå gjorde de sin jødiske identitet offentlig kjent i protest mot nazismens fremvekst. I 1937 ble han leder for den norske avdelingen av Det Hebraiske Universitets venner. 


Goldschmidt var nå en berømt vitenskapsmann og fikk først tilbake sin tidligere stilling ved Råstofflaboratoriet og året etter professoratet ved Universitetet i Oslo. Det viste seg å bli stadig vanskeligere for ham. Han hadde vært mislikt før han dro til Tyskland, men etter tilbakekomsten begynte atmosfæren i Norge nå virkelig å bli anstrengt. Med farens bortgang i 1937 hadde han mistet sin nærmeste venn og støttespiller, og dette gjorde tilværelsen hans enda tyngre.


Sammen med andre norske jødiske menn ble Victor Moritz Goldschmidt arrestert 26. oktober 1942. Han satt som de andre først på Bredtvet og deretter på Berg, men ble ganske raskt løslatt på grunn av dårlig helse. Han ble arrestert igjen 26. november og sto på kaia for å gå om bord i Donau da han ble hentet ut av køen og brakt hjem. 


Kort tid etter kontaktet Hjemmefronten ham på hans arbeidsplass og oppfordret ham til å reise fra landet. Deres frykt var at han på ny ville bli arrestert av nazistene. Han fikk hjelp til å komme til Sverige. Der avslo han et tilbud om statsborgerskap og et professorat ved universitetet i Uppsala, fordi han var norsk og ville stå solidarisk med sine norske kolleger som var okkupert. Han ønsket å bidra til krigsinnsatsen og reiste videre til London for å bistå de allierte med sine kunnskaper. Den norske eksilregjeringen hadde ikke bruk for ham, men britene satte ham på diverse betydningsfulle oppgaver ved flere institusjoner.


Ryktespredning

Etter frigjøringen insisterte han på å komme tilbake til Norge. Handelsdepartementet var meget positive, men ansatte på fakultetet hadde spredt falske rykter om ham og presset rektor til å nekte ham å komme tilbake. På tross av det kom han tilbake i 1946 etter å ha vært syk en periode. Han døde året etter som en nedbrutt mann. Nesten ingen av hans kolleger kom til bisettelsen. Han hadde, som sine foreldre, valgt å bli kremert, og deres aske ble plassert i Kolumbariet på Vestre Gravlund i forseglede urner satt inne i spesialproduserte pynteurner han hadde fått laget av sunnmørsk olivin, et mineral han hadde påvist store forekomster av. 


Nesten førti år senere tok Vestre gravlund kontakt med Universitetet i Oslo. Ny lovgivning krevde at aske i urner ikke lenge kunne stå ved kapellet, men måtte begraves. 


Goldschmidt hadde ingen etterkommende. Universitetet i Oslo ble sett på som hans nærmeste pårørende, men universitetet ville ikke ta på seg ansvaret for å finne en gravplass og lage en gravstein for ham og hans foreldre. De spesiallagde urnene ble lenge stuet bort bak en radiator ved Geologisk museum mens asken deres havnet i en umerket grav i Oslo. 


I tidsrommet 1929 til 1936 ble han foreslått til Nobelprisen i fysikk hele 10 ganger, men fikk den aldri. Da Odd Hassel fikk Nobelprisen i 1969, uttalte han at det var Goldschmidt som skulle hatt den. Også mange andre som senere har fått Nobelprisen i kjemi, har benyttet resultater fra Goldschmidts forskning. 


Goldschmidt er i liten grad minnet her i Norge. I utlandet avholdes hvert år en stor internasjonal fagkonferanse i geokjemi som er kalt opp etter ham. Det samme er priser og medaljer som blant andre Geochemical Society deler ut. Bortsett fra at hans navn er ett av tre over inngangen til geologisk museum på Tøyen, er et frimerke fra 1974 fra en serie på fire med berømte norske geologer, den eneste synlige heder han har fått her. Ingen minnesmerker eller bygninger bærer hans navn, ingen utstillinger eller større konferanser for å minnes ham.


Som vitenskapshistoriker Friedman har skrevet, klarte Goldschmidt i sin korte karriere å oppnå mer enn de fleste forskere tør å drømme om. Men han fikk aldri oppfylt sitt sterke ønske om å bli fullt godtatt og behandlet som en nordmann. Mitt håp er at Jødisk Museum i Oslo kan rette opp litt av dette ved å lage en utstilling om de to store vitenskapsmennene; Heinrich Jacob og Victor Moritz Goldschmidt. På den måte kan museet være med på å bringe kjennskap til deres betydelige vitenskapelige innsats. Videre er det å håpe at Universitetet sammen med industriselskaper som har tjent store penger på Goldschmidts forskning, kan få reist et varig minnesmerke for Victor Moritz Goldschmidt og hans foreldre.


Opplysningene i artikkelen er først og fremst hentet fra e-postutveksling med professor emeritus Robert Marc Friedman i tillegg til åpne kilder på nettet. Særlig viktig har vært et intervju Siw Ellen Jacobsen gjorde med Friedman: «Hvorfor ligger asken etter en av Norges viktigste naturforskere i en umerket grav i Oslo?» Forskning.no 24.10.2020 og et innlegg i Uniforum, 15.12.2020. Friedman er i ferd med en mer omfattende studie av Goldschmidt virke. «Bergmannen – Victor Moritz Goldschmidt», jødedommen.no og «Professor funnet bak radiatoren» av Yngve Vogt, Uniforum 11.03.2005.