Jødisk Museum i Oslos kulturpris 2026 gikk til Michael Melchior og Håkon Harket

Jødisk museum i Oslos (JMO) kulturpris ble utdelt den 14. oktober 2026 til tidligere overrabbiner Michael Melchior og forlegger og forfatter Håkon Harket. Siden lokalene til JMO er under oppusning, ble utdelingen holdt i Litteraturhuset. Salen var stappfull da juryens leder Ervin Kohn, introduserte årets vinnere og redegjorde for selve prisen. Prisen ble første gang utdelt i fjor og skal gå til den eller de som har bidratt til utvikling av jødisk identitet. I tillegg besto juryen av Naomi Azulay og Irene Levin. Deretter leste Irene juryens begrunnelse. 

Begrunnelsen for Michael Melchior

At en av de ytterst få norske overlevende fra Auschwitz, forstander Kai Feinberg greide å knytte den 21 årige Michael Melchior til Oslo i 1975, må man kunne si var helt spesielt. Kai kunne ikke vite mye om Michael annet enn at han tilhørte Melchior-slekten, at Michael ville bli slektens syvende generasjon rabbiner, og at han var del av slektens 300 årig historie i Danmark.

Forskjellen til Det mosaiske trossamfund i Oslo kunne ikke vært større. De danske jødene ble reddet under krigen av sine landsmenn, mens i Norge var det nordmennene som utførte arrestasjonene. Da Michael ble fast ansatt i 1980, strevde de norske jødene fremdeles med å finne sin egen identitet og ikke minst sin plass i storsamfunnet. Jødene i Danmark derimot, deltok med en selvfølgelighet i samfunnslivet, ja, her var det mye å lære for den norske gruppen.   

Gjennom hele sitt virke i DMT har Michael Melchior hadde et helt spesielt fokus. Han zoomet inn på, ikke bare det indre menighetslivet, men like mye på menigheten i møte med storsamfunnet. Han utviklet kontakter med alle, fra statsministre til vanlige stortingsrepresentanter, med ledere høy og lav, små og store organisasjoner. Budskapet hadde en overskrift: Kunnskap. Kunnskap om jødedommen, kunnskap om jødiske tradisjoner og kunnskap om jødisk historie. Som kunnskapsbærer ble han møtt med respekt, for sitt budskap og ikke minst ble hans metode lagt merke til: dialog. For han visste hvor viktig storsamfunnet var for minoriteten. Storsamfunnet var døråpneren til det rom der minoriteten kunne og skulle utfolde seg.

Innad i menigheten arbeidet han med den oppvoksende slekt, og allerede i 1981 startet han en jødisk barnehage; han var aktiv i utformingen av religionsundervisningen (cheider), han arrangerte familieseminarer der man reiste bort, ikke bare for studier, men også for samhold og rekreasjon. Med ham ble det en økning i konverteringene. De som ønsket å gå over til jødedommen inngikk i et omfattende undervisningsopplegg. Han opprettet Åpent hus som møteplass for menighetens medlemmer og mange, mange flere aktiviteter for å styrke jødisk identitet innad i menigheten.

Han var en aktiv deltager i Komiteen for jødene i Sovjet der vi arbeidet med å synliggjøre jødiske dissentere fra Sovjet Unionen i den norske offentligheten. Jødene hadde mistet jobben da de søkte om utreise til Israel, norske politikere og akademikere brakte informasjon om forholdene tilbake til det norske samfunnet. Arbeidet pågikk i hele 1970 og 80 tallet og Michael var med det siste ti-året. Det ble avsluttet sammen med Sovjet Unionens fall og våre venner ble en del av den million som emigrerte til Israel og utgjør en viktig del av israelsk befolkning i dag. Og ikke minst, var Michael viktig i den vellykkete restitusjonssaken der tre statsministre gikk inn for en tilbakeføring av midler til dem som var blitt utsatt for antijødiske tiltak i 1942. Og HL senteret ble opprettet gjennom det samm oppgjøret.

I 1986 flyttet Michael tilbake til Israel og pendlet til Oslo. I Israel ble han en politisk aktør, startet et eget politisk parti, og ble minister uten portefølje i arbeiderparti regjeringen til Ehud Barak. Hele tiden opprettholdt han sin stilling i den jødiske menigheten i Oslo. Og han kunne tilføre menigheten med oppdaterte opplysninger om den politiske situasjonen til enhver tid. Ikke minst var hans analyser og tolkninger viktige for den jødiske befolkningen her når engstelsen snek seg på, om at noe forferdelig ville hende igjen. Dialogarbeidet gjennomsyret hele hans gjerning, og derfor fikk han i 1993 Norsk Kirkeakademiers Brobyggerpris for sitt arbeid med dialog og samfunnsengasjement.

Michael kom til en bitteliten menighet langt mot nord, der jødiske tradisjoner og historie var mer som en følelse den enkelt jøde bar inni seg. Det kunne til tider minne om en hemmelighet som man var redd ikke tålte dagens lys. En slik holdning var ekskluderende og ikke nok for en jødisk menighet til å overleve. Fra dag én, utfordret Michael det innadvendte, det skjulte og det tause, det skjulte, det innadvendte og gjorde det til en ressurs. Han fikk fram krefter man ikke visste fantes, og han tilførte nye. Overfor storsamfunnet krevde han minoritetens plass med nettopp den selvfølgelighet han kjente fra Danmark. Og som nåværende leder av DMT Alex Levi sa for en tid tilbake: Michael Melchior vil for alltid ha en unik plass i den jødiske historien i Norge.

Jeg tror ikke mange vil være uenig med meg når jeg sier: det er knapt noen annen enkeltperson fra DMT som har betydd mer for norsk jødisk identitet her til lands enn Michael Melchior. 

Begrunnelsen for Håkon Harket

Håkon Harket er utdannet idehistoriker og hans arbeide har først og fremst vært som forlegger og som forfatter. Han startet Press forlag tretti år tilbake og ble forlagets første sjef. Forlaget har spesialisert seg på bøker med en jødisk vinkling, det være seg historie, filosofi, anti-semittisme, sionisme, og jødisk- kultur og tradisjoner.

Forlaget fylte et tomrom i den norske bokverden. Ikke noe annet forlag her til lands hadde sett betydningen av en slik rolle. Dette er særlig viktig i et land som Norge der antallet jøder er lite. I dag forbindes ofte jøder og det jødiske med konflikt og aggressivitet, mens den kulturarv og historie som Europas jøder har bidratt med, kommer lett i skyggen i det daglige media bildet. Media er flyktig, men det skrevne ord blir stående. Og det er her vi plasserer Håkon Harket.

I dag leder Håkon De forente forlag som er en sammenslåing av forlagene Press, Dreyer, Pax og Spartacus. I tillegg til forlagsvirksomheten har HH selv skrevet en rekke publikasjoner, bøker så vel som vitenskapelige artikler, avisartikler med særlig fokus på antisemittismens historie og jødenes stilling i Norge. Det startet med boken Jødestaten – historien om en moderne ide som kom i 2001. Den tar for seg fremveksten av sionismen og ideen om en jødisk stat og dens leder Theodor Herzl. Boken var en omarbeidet versjon av Håkons hovedoppgave ved UiO.

I 2005 var han medforfatter i en annen bok. Sammen med Trond Berg Eriksen og Einhart Lorenz utga de: Jødehat - antisemittismens historie. I disse dager kommer boken ut i revidert utgave.

Håkon Harket har sittet i styringsgruppen for Informasjonstiltakene under Handlingsplanen mot antisemittisme helt fra starten og i 10 år fremover, og har vært styremedlem ved jødisk museum i en årrekke. Fikk Sverre Steen-prisen i 2015 sammen med Einhart Lorenz som var fjorårets vinner av JMOs kulturpris. Og jeg kunne fortsette.

La meg komme med en anekdote:

I 2014 skjedde det noe merkelig eller talende er mer korrekt å si. Året 2014 markerte 200 år siden etableringen av den norske Grunnloven. Norges forskningsråd hadde over tid initiert forskning om Grunnloven og en utgivelse var planlagt med en sluttkonferanse (10. januar 2014). Der stilte man spørsmålet: 200 år med Grunnloven – må historien skrives på nytt? Seminaret var fulltegnet lang tid i forveien, og fant sted i det nye Operabygget. For meg var det tiltrekkende, men ikke tilstrekkelig. Jeg ønsket å høre hvordan kremen av norske forskere ville diskutere hvordan det kunne ha seg at en så liberal grunnlov, kunne romme en paragraf som forbød jøders adgang til Riket? Det ene innlegget etter det andre passerte, men jeg hørte ikke noe om paragraf 2, Jødeparagrafen. Det skulle ta flere måneder før den ble inkludert. Den 4. mai på selve dagen da Jødeparagrafen ble undertegnet, kom boken: Paragrafen – Eidsvoll, i 1814. Forfatter: Håkon Harket. Lanseringen var i Eidsvollsbygningen, i den salen der paragrafen ble vedtatt med 112 personer til stede! Arrangert i samarbeid med HL senteret. I Paragrafen undersøker han hvorfor grunnlovens paragraf 2 utelukket jøder fra Norge, hvilke ideer som lå bak, og hvordan Henrik Wergeland senere arbeidet for å få bestemmelsen opphevet. Fra da av kunne denne skamplett på vår ellers så liberale Grunnlov, ikke utelukkes når man feiret jubileet. Det er verdt å merke seg at Håkon hadde ingen sterk institusjon i ryggen. Arbeidet gjorde han i tillegg til sin jobb. Men det viser hvordan en person kan gjøre en forskjell, ut fra troen på at kunnskap betyr noe. HH disputerte på arbeidet ved UiB senere. Viktig her å nevne at Frode Ulvund, UiB, også kom med en bok om samme tema det året, Fridommens grenser.

Håkon Harket skriver som historiker med idehistorikerens kritiske blikk. Han setter ikke automatisk likhetstegn mellom legitim kritikk av staten Israels politikk og antisemittismen, men mener at antisemittisme kan opptre i et politisk språk. Og at man må være varsom fordi antisemittisme forandrer språk og har en egen evne til å endre seg og fremtre i stadig nye former. Slik kan ideene lett få nytt liv i en moderne språkdrakt. Antisemittismen er altså et eldgammelt hat som ikke oppsto etter Holocaust eller etter opprettelsen av staten Israel, men Israel ble etablert på grunn av antisemittismen, staten skapte den ikke. Noe slikt vil være å sette de historiske hendelser på hode.

Avslutning

Michael Melchior og Håkon Harket er to personer som hver for seg og på hver sin måte, har vist hvilken forskjell en enkelt person kan gjøre. Begge har arbeidet utfra kunnskapens betydning og at kunnskap ikke kan erstattes. Virkelig kunnskap fører til identitetsutvikling for den enkelte og demokratiutvikling for samfunnet. Mens for Michael har utgangspunktet vært enkeltpersoner og familier i menigheten der identitetsutviklingen har gått hånd i hånd med bevisstgjøring, og overfor storsamfunnet der han har brukt dialog og samhandling for å formidle kunnskap som øker samfunnets muligheter til mangfold.

For Håkon Harket har kunnskapsformidlingen gått gjennom forlagsvirksomhet og egne publikasjoner. Den har vært insisterende. Han har løftet frem en jødisk historie som har vært fraværende i den norske offentligheten, og han har gjort den uunngåelig. På den måten har han vært med på å skape et rikere og mer mangfoldig samfunn, og gitt enkeltpersoner, jøder så vel som ikke jøder, en viten om en historie som ikke har vært kjent.

Så helt til slutt: I den perioden vi lever i nå, er det særlig viktig å fremheve kunnskapens betydning og kraft. Det er så mange sannheter som nå står for fall, og vi er vitne til at kunnskap blir erstattet med propaganda og ideologi, og dybde, dialog og samhandling, erstattes av polariserte enten eller posisjoner. Michael Melchiors og Håkon Harkets arbeider kan ses på som motstemmer mot slike tendenser.

GRATULERER