Tilbake

Synagogen i Calmeyers gate 15 B

Høsten 1920 startet byggingen av en ny synagoge i Calmeyers gate 15. I Hausmannskvartalene og på Grünerløkka bodde det på dette tidspunkt mange jødiske familier, og for mange av dem ble den nye synagogen et viktig senter både religiøst, sosialt og kulturelt.

Synagogen ble bygget av Den Israelitiske Menighed (DIM) som ble stiftet på nyåret 1918 etter en splittelse i Det Mosaiske Trossamfund (DMT).

Synagogen ble tegnet av arkitekt Erik Fjeld og bygget i ortodoks tradisjon med separate innganger for kvinner og menn. Det var plass til 200 menn i den store salen. Damegalleriet oppe hadde plass til 100 kvinner og var forsynt med et gitter på nesten en meter for å hindre innsyn fra mennene.

DIMs rabbiner hentet inspirasjon til interiøret fra den store synagogen i Frankfurt am Main. Bimen, hvor det ble lest fra Torarullene, var plassert midt på gulvet i den store salen og veggene var rikt dekorert av arkitektens bror, malermester Lars Fjeld.

Oppføringen tok kun ett år og synagogen ble tatt i bruk til de høye helligdager høsten 1921. Byggingen ble imidlertid en kostbar affære og den lille menigheten strevde med å betale høye renter i resten av sin levetid.

Synagogen ble besøkt av Oslo Aftenavis 30. september 1925. Journalist Odd Hølaas skrev en lang artikkel som han selv illustrerte. På bildet vises blant annet den strengt ortodokse rabbiner Scholom Itzchak Lewithan. Han satte sitt preg både på menigheten og den nye synagogen. Lewithan ble i DIM i over 10 år men reiste til Litauen i 1931 da menigheten ikke lenger maktet å lønne hans stilling.

Hølaas skrev blant annet:

”Synagogen er overordentlig vakker. Et litet akitektonisk mesterverk og den forutfattede opfatning av østkantjødernes kulturnivaa falder i grus her i denne stolt kneisende synagoge.”

Livet i og rundt synagogen
DIM var en svært aktiv menighet, og som eksempel på det kan nevnes at den i mange år sannsynligvis hadde et større budsjett enn DMT, til tross for at medlemstallet var betydelig mindre. Menigheten hadde blant annet daglige gudstjenester.

DIM hadde også til rådighet skolelokaler, noe DMT heller ikke hadde. I tillegg til rabbineren, hadde menigheten også en annen tjenestemann som tok seg av alle andre oppgaver – som kantor, lærer og schächter (jødisk slakter).

Synagogen hadde også et eget guttekor, som ble opprettet av Selig Gotthelf. Gotthelf kom til Oslo fra Litauen i 1921 og fungerte som tjenestemann til 1924.

Livet rundt menigheten og synagogen er beskrevet i Tutte Lemkows bok På tå hev, som ble utgitt i 1989. Lemkow har som en av få også beskrevet synagogens interiør:

”Inne på den dunkle gårdsplassen var inngangen til synagogen, som var en del av den store deprimerende leiegården, men når dørene til tempelet ble åpnet, var det som en åpenbarelse. Lyset slo imot en fra en stor lysekrone. Taket var malt i himmelblått med hundrevis av skinnende gullstjerner som blinket mellom hvite, bølgende dunskyer. Ellers var interiøret enkelt, men smakfullt.”

I tilknytning til tomten hvor synagogen ble oppført, kjøpte menigheten en fire etasjer store bygård. Bygårdens åtte leiligheter ble bolig for blant annet menighetens tjenestemenn og flere jødiske familier. Mot slutten av 1930-tallet bodde det også jødiske flyktninger fra mellomeuropeiske land i bygården.

DIMs økonomiske vanskeligheter, samt den usikre verdenssituasjonen førte til slutt til at de to jødiske menighetene vedtok en sammenslåing høsten 1939.

Begge synagogene ble benyttet etter sammenslåingen, men siden synagogen i Calmeyers gate var enklere å varme opp, ble den mest benyttet vinterstid.

”Tilstede var ingen...”
Høsten 1942 ble aksjonen mot jødene gjennomført av norsk politi. Til sammen ble 771 jøder deportert fra Norge. Bare 34 av dem overlevde.

I alt 19 personer fra 8 familier i Calmeyers gate 15 ble deportert. Den yngste av de deporterte fra Calmeyers gate var John Charles Moritz. Han ble drept i Auschwitz 5 år gammel.

Arrestasjonen foregikk i to puljer, og etter at begge aksjonene var over, ble gården besøkt på nytt av en politikonstabel Statspolitiet. I sin rapport skrev han: ”Tilstede var ingen. Hele Calmeyersgaten 15 var som utdødd. Kun vaktmesterfamilien var tilstede”.

Etter krigen
Høsten 1942 ble synagogen beslaglagt av nazimyndighetene og senere benyttet som lagerlokale. Mye av interiøret ble ødelagt fra 1942-1945.

Etter krigen bestemte DMT at bygget ikke skulle innvies som synagoge på nytt. Det var ikke nok mennesker til å fylle to synagoger. Isteden ble bygget leid ut til forskjellig type næringsdrift.

Kontorene i bygget ble imidlertid brukt som kontorer for Jødisk Sosialnemnd. Nemnda hadde en ganske utvidet virksomhet i årene etter krigen, spesielt i forbindelse med mottaket av displaced persons (DPs, også kalt ”erstatningsjøder” av den norske regjeringen) fra leire i Tyskland.

Etter at sosialnemndas arbeid ble trappet ned, mistet Calmeyers gate 15 etter hvert helt sin tilknytning til jødisk liv i Norge. Gården var i DMTs eie helt til 1981 da den ble solgt til en privat gårdeier.

Fra 1981 og til nå har bygningen huset forskjellige virksomheter som for eksempel platestudio og øvingslokale, kurdisk klubb og koranskole, samt saunaklubb.

Synagogebygget som kulturminne
Fra januar 2005 har Jødisk Museum i Oslo leiet store deler av 1. etasje i den gamle synagogen. Det har vært viktig for museet å bevare spor fra den gamle synagogen som var så sentral i jødisk liv i førkrigstidens Oslo.



Da JMO startet restaureringsarbeidet vinteren 2005 var bygget nedslitt og forfallent etter tiår med manglende vedlikehold. Under flere lag med maling har vi imidlertid funnet vakre dekorasjoner fra da synagogen var aktiv.

Ved hjelp av blant annet Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) har all original dekor blitt avdekket der vi har funnet rester av den, men det er gode muligheter for at vi kan finne mer siden. Utvendig vil bygget bli pusset opp og tilbakeført til sitt opprinnelige uttrykk så snart museets økonomi tillater det.

Vi har fått god støtte fra antikvariske myndigheter til avdekkingsarbeidet. Vi har også lagt ned mye arbeid i å oppspore deler av det originale inventaret. Blant annet har vi oppsporet store deler av torahskapet, benkevanger, lysekroner og elektriske lysestaker, samt deler av rekkverket på damegalleriet og religiøse skrifter som rabbineren og kantoren benyttet.

De restaurerte dekorasjonene vil kommunisere godt med enkeltgjenstander i museets samling.

Den ferdigrestaurerte gangen med dekorasjonene er spor av et kulturminne som på en unik måte vil bli være integrert i en moderne museumskontekst, samtidig som den vil representere en kontrast til denne.