Synagogen som levde i 21 år

Synagogen som levde i 21 år
Et steinkast fra Youngstorget, i sentrum av Oslo, ligger Calmeyers gate (tidligere Calmeyergaten) i det som gjerne kalles for Hausmannskvartalene. Gaten er i dag preget av de siste 30 års innvandring med somalisk kafé, kurdisk klubb, irakisk frisørsalong, en vietnamesisk tekstilforretning, vietnamesisk restaurant, en moské. Det religiøse aspektet er i tillegg ivaretatt av flere islamske foreninger som alle holder til i Calmeyers gate 8. I enden av gaten troner det store bygget til Statens Utlendingsdirektorat.

100 års innvandring
At innvandrere er med å prege denne delen av byen, er imidlertid ikke noe nytt. For over hundre år siden var det østeuropeiske jøder som slo seg ned i Hausmannskvartalene og nedre del av Grünerløkka. I Calmeyers gate 6, der en vietnamesisk restaurant nå holder til, åpnet f.eks. kjøpmann Salomon David Selikowitz Calmeyersgadens Manufakturlager i 1896.

Det er få synlige spor etter jødene i Calmeyers gate i dag. Men går du inn i bakgården i nr. 15 vil du se et nedslitt toetasjers bygg med store, buede vinduer. Bygget skiller seg sterkt fra de omkringliggende femetasjers bygårdene fra 1890-årene. Med litt godvilje vil man se at bygget en gang har vært vakkert, men ha vansker med å forstå hvor flott det var innvendig. På utsiden er det foreløpig lite som forteller at det 90 år gamle bygget en gang var en av hovedstadens to synagoger, om enn bare i aktiv virksomhet sine 21 første år.

Synagoge fra 1921 til 1942
17. august 1920 ble grunnsteinen for synagogen i Calmeyergaten 15 lagt. Synagogen ble bygget av Den Israelitiske Menighed (DIM), som av ulike årsaker hadde brutt ut av Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og opprettet en egen menighet vinteren 1918. Blant medlemmene var personer som hadde vært sentrale i dannelsen av DMT i 1892, men hovedtyngden av medlemsmassen i DIM besto av fattige, nyankomne innvandrere fra Øst-Europa.

Allerede i 1918 kjøpte den nye menigheten en fire etasjers bygård i Calmeyergaten med åtte leiligheter. Gården, som står den dag i dag, hadde en bakenforliggende tomt der menighetens synagoge skulle oppføres. Gården mot gaten skulle huse menighetens tjenestemenn. Kjøpet av bygården, tomten og byggingen av synagogen ble en svært kostbar affære for den lille menigheten. Synagogens arkitekt, Erik Fjeld, endret byggeplanene flere ganger for å holde utgiftene nede, men uansett var dette et stort løft. Da de fleste medlemmene var uformuende, ble en større del av kostnadene båret av noen få enkeltpersoner. Menigheten var i tillegg tvunget til å ta opp store lån. 

Synagogen er bygget i ortodoks tradisjon med separate innganger for kvinner og menn. I selve hovedrommet var det plass til 200 menn, mens det på galleriet var plass til rundt 100 kvinner. Synagogens interiør var inspirert av den store synagogen i Frankfurt am Main. Veggene i inngangspartiet var rikt dekorert av arkitektens bror, Kragerømaleren og dekoratøren Lars Fjeld, som også arbeidet sammen med Edvard Munch i hans Kragerø-periode. Journalist Odd Hølås i Oslo Aftenavis besøkte synagogen i september 1925. I avisen skrev han: «Synagogen er overordentlig vakker. Et litet arkitektonisk mesterverk og den forutfattede opfatning av østkantjødernes kulturnivaa falder i grus her i denne stolt kneisende synagoge.» Hølaas’ illustrasjon viser blant annet den strengt ortodokse rabbiner Scholom Itzchak Lewithan. Han satte sitt preg både på menigheten og den nye synagogen. Lewithan ble i DIM i over 10 år men reiste til Litauen i 1931 da menigheten ikke lenger maktet å lønne hans stilling.
Livet i synagogen
Til forskjell fra den større menigheten i Bergstien hadde menigheten i Calmeyergaten hele tiden egen rabbiner, kantor, lærer, samt et skolelokale i synagogen. På 1920-tallet hadde man eget guttekor, og synagogen var åpen hver dag. Det var altså et atskillig høyere aktivitetsnivå her, trass i et langt lavere medlemstall enn i søstermenigheten. Inntil forbudet mot jødiske slaktemetoder ble innført i 1930, hadde Den Israelitiske Menighed også sin egen schächter (slakter).

I 1939 ble de to menighetene vedtatt slått sammen. Den tyngende gjelden etter synagogebyggingen var nok hovedårsaken til at Den Israelitiske Menighed ikke kunne klare seg alene i det lange løp. På 30-tallet var menigheten nødt til å redusere sitt aktivitetsnivå. Den politiske situasjonen i Europa kan også ha spilt inn; dette var en tid der man kunne kjenne behov av å stå samlet. En av forutsetningene for sammenslåingen var at synagogen i Calmeyergaten fortsatt skulle være i virksomhet. Fra 1939 ble derfor begge synagogene holdt åpne av Det Mosaiske Trossamfund. Sin siste «storhetstid» hadde synagogen i Calmeyergaten i årene 1939-1942. Den ble da brukt som hovedsynagoge i vinterhalvåret, fordi den var enklest å varme opp.

Deportasjon
Høsten 1942 ble begge synagogene i Oslo stengt av Quisling-regimet i forbindelse med arrestasjonen og deportasjonen av jødene. Til sammen ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 av dem overlevde. I alt 19 personer fra 8 familier i Calmeyers gate 15 ble deportert. Den yngste av dem var John Charles Moritz. Han ble drept i Auschwitz 5 år gammel. Synagogen i Calmeyergaten ble tatt i bruk som lagerlokale, og store deler av interiøret ble beslaglagt og forsvant. Synagogen skulle aldri mer bli anvendt til sitt opprinnelige formål.

Etter krigen
Da jødiske flyktninger til Sverige og de få overlevende fra deportasjonen vendte hjem i 1945, var det verken nok mennesker eller økonomi til å drifte to synagoger. Synagogen i Bergstien var den mest intakte, og den ble igjen menighetens synagoge. Hovedrommet i synagogen i Calmeyergaten ble fra nå av leid ut til ulike formål. Kontorene i bygget fungerte imidlertid som kontorer for Jødisk Sosialnemnd. Nemnda hadde en utvidet virksomhet i årene etter krigen, spesielt i forbindelse med mottaket av displaced persons fra leire i Tyskland (også kalt ”erstatningsjøder” av den norske regjeringen). Etter at sosialnemndas arbeid ble trappet ned, mistet Calmeyers gate 15 etter hvert helt sin tilknytning til jødisk liv i Norge, selv om gården var i DMTs eie helt til 1981, da den ble solgt til privat gårdeier. Bygget har huset både veterinærvirksomhet og fabrikk, kurdisk kultursenter og koranskole. Men nå er den gamle synagogen igjen fylt av jødisk aktivitet, noe som er av stor betydning for Oslo by, landets jøder – og ikke minst for at historien til jødene i Norge skal bli fortalt og gjort allment kjent.

Les mer om bygningens videre historie under museets historie. 

Skrevet av Mats Tangestuen
Share by: