I alle anmeldelser av Marte Michelets «Den største forbrytelsen» understrekes, med rette, at boken er medrivende og godt fortalt. Midt i alvoret og den engasjerende tekstflyten er det likevel grunn til ta fortellerinstansen nærmere i øyesyn.

Bokens prolog starter med den mislykkede flukten med Haldentoget som ble påskuddet for storaksjonene mot jødene i Norge. Slik forankres fortellingen in medias res, det vil si i kjernen av den dramatiske handlingen. Jødisk liv, både i Litauen og Kristiania, skildres mer tilbakeskuende, med lokalkunnskap og tidskoloritt. Dette veves sammen med relevant forskningslitteratur.

Fortelleren framstår som av det grundige og pålitelige slaget, og leseren trekkes inn i beretningens ulike lerreter etter hvert som de spennes opp. Fortelleren synes uansett å berette – om ikke i fortsatt historisk presens – så i historisk samtid.

Mens bildene på de mange lerretene nærmest blir til en mektig film, er det vanskelig å oppdage bokens dobbelte prosjekt. Forfatteren vil ikke bare skrive om Holocaust og det som hendte i Norge. Hun har også villet vise hvordan det som hendte kunne vært unngått eller fått et langt mindre omfang. Hvilke aktører var det som kunne forhindret eller minimert katastrofen, men lot være?

Forutsetningen for at dette skulle kunne være mulig, er imidlertid at det som skjedde og de fakta som foresto kunne tolkes og forutses like klart den gang det hendte som i dag. I motsetning til de historiske aktørene, har boken en allvitende forteller som både har oversikt og frihet til å bytte perspektiv i tid og rom.

Fra dette ståstedet glipper kontakten med det som i særlig grad kjennetegnet den gigantiske forbrytelsen Holocaust er: at den utviklet seg suksessivt med krigens gang, at den langt på vei foregikk skjult for omverdenen, at det som skjedde hadde en form og et omfang som overgikk tidligere menneskelig erfaring og forestillingsevne, at informasjon var ytterst krevende å få ut, at kjensgjerningene vanskelig ble trodd og forstått når opplysningene først kom – og dersom noe så fryktelig skjedde i ett okkupert område eller land, var en vanlig antakelse at noe tilsvarende sannsynligvis ikke ville skje et helt annet sted i Europa eller «her».

Denne tragikken er særlig godt framstilt av Walter Laqueur i boken «The Terrible Secret» fra 1980 (på norsk i 1991 med tittelen «Det ufattelige var sant. Hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung»).

At man har unnlatt å formidle det man visste eller burde ha forstått, legges til grunn for Michelets utpeking av sentrale medskyldige. Blant dem er lederne i Det Mosaiske Trossamfund (DMT). Natt til 26. oktober 1942, da jødiske menn i Norge fra 15 år og oppover ble arrestert, sviktet disse, ifølge forfatteren: «Hvis ledelsen i Det Mosaiske Trossamfund hadde satt i gang en systematisk varsling ut fra sine medlemslister, kunne kanskje beskjeden nådd fram til mange flere», hevder hun. «Men en slik innsats ble aldri gjort – styrets medlemmer var selv i panikk den kvelden, eller hadde allerede rømt.» Leseren kan vanskelig vite at man her presenteres for en helt uriktig framstilling av DMT-styrets skjebne og handlingsrom.

Sannheten er at ingen i DMTs styre hadde flyktet på det tidspunktet mennene ble arrestert. Etter de fatale skuddene på Haldentoget, der to jødiske flyktninger uriktig ble beskyldt for å ha drept en grensepolitimann fra Statspolitiet, gikk en del jødiske menn midlertidig i dekning, andre valgte å holde seg i ro. Kunne styret ha varslet ut fra medlemslistene, mens arrestasjonene pågikk? Fire av styrets åtte mannlige medlemmer ble selv arrestert morgenen 26. oktober. Også DMTs tre revisorer ble arrestert. Alle syv ble senere drept eller gikk til grunne i Auschwitz. De fire som greide å redde seg unna, ble registrert som flyktninger til Sverige mellom 28. november og 8. desember 1942. Styremedlemmene i trossamfunnet delte skjebne med den jødiske befolkningen for øvrig.

Men Michelet stiller lederskapet i DMT til ansvar for mer enn påståtte unnlatelser. «Jødisk kollaborasjon er det vondeste av alle temaene i den internasjonale holocaustforskningen og har vært det i 70 år», skrev hun i en kronikk i Aftenposten 4. november. Hva definerer hun som kollaborasjon? «I alle tyskokkuperte land ble jødiske ledere innbilt at alt ville gå greit dersom de samarbeidet. Og det var det som skjedde også her», skriver hun.

Det er liten tvil om at DMT i Oslo forsøkte å etterkomme tyske krav for å forebygge misbilligelse og verre tiltak. Foran de jødiske helligdagene i 1940 sendte DMT en forespørsel til det tyske sikkerhetspolitiet i Oslo. Kunne gudstjenestene avholdes? De fikk til svar at det ikke var noe å innvende mot at trossamfunnet holdt sine gudstjenester.

Boken tar særlig for seg DMTs sekretær Harry Koritzinskys rolle. Koritzinsky ble innkalt til en rekke møter hos SS-Hauptsturmführer Wilhelm Wagner, dels av SS-Untersturmführer Erhard Böhm, kjent for sin harde framferd. Mye tyder på at Koritzinsky ble brukt like mye for å gi beroligende forsikringer til det jødiske samfunnet som for å gi opplysninger. I dag benevnes slikt som psykologisk krigføring, noe nazistisk overbeviste okkupanter behersket til fingerspissene.

Alle jødiske organisasjoner i Norge, trossamfunnene så vel som Jødisk Hjelpeforening og Jødisk Ungdomsforening, ble i maidagene 1940 presset til å overlevere sine medlemslister. Men det var ikke disse listene som ble hovedgrunnlag for massearrestasjonene av jødene i Norge. Det logistiske grunnlaget for deportasjonen ble beredt gjennom J-stempling av jøders legitimasjonskort på politistasjonene samt «Spørreskjema for jøder», utarbeidet av NS’ Statistiske Kontor, men sendt ut av Politidepartementet.

Å plassere DMTs styre i Oslo og sekretæren i en kollaboratør-kategori i relasjon til NS-styret, okkupasjonsmakten og arrestasjonen av jødene er både uhørt og umoralsk, foruten at det gir et helt uriktig bilde av hvordan tilintetgjørelsesprosjektet ble satt i verk i Norge og hvem som bidro.

Aktøren Michelet gir hovedansvaret for at over en tredjedel av jødene i Norge ikke ble reddet, er eksilregjeringen i London. Forfatteren setter samtidig likhetstegn mellom eksilregjeringen og motstandskampen. «Det er i forbindelse med dette jeg har uttalt at jeg tror det å redde jøder ikke ble sett som en del av motstandskampen», forklarer hun i Aftenposten-kronikken, etter å ha beskrevet hva hun mener var fatale unnlatelser: «Hvorfor gjorde eksilregjeringen ingenting for å spre disse nyhetene i den illegale pressen i Norge, advare de norske jødene, mobilisere den norske motstandsbevegelsen og få på bena et apparat for å få jødene i sikkerhet i Sverige?»

Informasjonen det siktes til, er meldinger eksilregjeringen mottok 17. august 1942 fra den norske legasjonen i Sveits om omfattende drap av de polske jødene og at deporterte nederlandske jøder skulle være drept ved gass eller stryknin, alt som ledd i en utslettelse.

I sterke streker skisserer Michelet den ultimate planen for hvordan jødene i Norge kunne ha vært reddet fra deportasjon og død. Hvem kan si seg uenig i en slik visjon? Hvorfor ble dette ikke satt i verk? Michelet spekulerer i om årsaken er å finne i antisemittiske holdninger hos utenriksminister Trygve Lie.

Forklaringen er sannsynligvis langt mer kompleks. Det britiske utenriksdepartementet mottok tilsvarende informasjon en uke tidligere, i det såkalte Riegner-telegrammet. Trass i utfyllende meldinger ble opplysningene i lengre tid betvilt.

7. november nådde en kurér fra den polske motstandsbevegelsen Vesten og fortalte hva han med egne øyne hadde sett i Warszawa-gettoen og hvordan ledere av den jødiske undergrunnsbevegelsen desperat hadde berettet om de polske jødenes snarlige undergang. 17. desember 1942 vedtok eksilregjeringene, inkludert Norge, samt Storbritannia, USA og Sovjetunionen, en felles deklarasjon som kunngjorde at Nazi-Tyskland nå virkeliggjorde proklamasjonene om å utrydde Europas jøder.

Opptakten til angrepet mot jødene i Norge begynte tidlig i oktober, mens informasjon om en tilintetgjørelse hadde begynt å komme i klare ordelag, uten ennå å erkjennes som realitet. På samme tid var motstandsbevegelsen i krise. På grunn av store opprullinger sent i 1942 var sentrale motstandsfolk arrestert eller hadde måttet flykte, og viktige kommandolinjer var brutt. I kjølvannet av avslørt motstand i Trøndelag-området kom den brutale unntakstilstanden 6. oktober. De mannlige jødene i Trondheim ble arrestert dagen etter; kvinner, barn og eldre ble samlet i få leiligheter. Som historiker Peter Longerich har påpekt, kulminerte represalieaksjoner i okkuperte områder ofte med voldelige tiltak mot den jødiske befolkningen. 12. oktober kom Terboven med en forordning som beskrev 38 handlinger som kvalifiserte for dødsstraff, blant dem flukt fra landet.

Å vurdere medskyldighet uten å ta i betraktning krigens stilling, informasjonstilgang og -kanaler, okkupasjonens vilkår og handlingsmulighetene som den gang fantes – gir et urimelig rom for anklager.

Jakten på medskyldige er i øyeblikket ute av proporsjoner. I Michelets bok vies bare tre-fire tekstsider eksilregjeringen og DMTs styre. Men det er i dette sporet – fritt oversatt til «motstandskampen» – lanseringsprofilen og mye av resepsjonen har gått. Via en kort assosiasjonsvei er det blitt tolket som en kritikk, ikke bare av Milorg, men av hele motstandsbevegelsen, ja, av nordmenn generelt.

«Så svek Norge sina judar», lød overskriften på svenske Aftonbladets anmeldelse. I Klassekampen ble Michelet sitert: «Under krigen var nordmenn flest passive til arrestasjonene av jødane, dei vedkom ikkje den nasjonale motstandskampen.»

Aftenpostens anmelder priste Michelet for at hun «først og fremst byr på skam. En skam som er felles og nasjonal, og en spesiell skam som er forbeholdt de lederne som den gang sviktet sitt ansvar.» De nye medskyldige er med andre ord blitt de nye skyldige. I dette absurde landskapet – hvem tar skylden til seg?

Sannsynligvis ingen. Leseren vil ikke identifisere seg med de kritiserte parter, men med forfatterinstansen som er til stede i teksten med sine dommer over datidens aktører. Sammen med den rensende effekten det kan gi å lese boken, snakker vi heller om en ny skyldfrihet. Og muligens ikke større, men mindre, forståelse av det som den gang hendte.